april 2016

Kongen av Klassiske Motorsykler

Triumph Bonneville er blitt ny. Vannavkjøling, ABS-bremser, Traction Control og betydelig lavere pris er bare noen av stikkordene.



Triumph, og spesielt de klassiske motorsyklene deres har det med å spille på følelsene til folk. Triumphs motorsykler har gjennom årtier blitt til ikoner. Ikke bare for nevnte Bonneville, men også for modeller som Truxton og Scrambler som begge er kjente modeller i den klassiske motorsykkelserien til Triumph. ​

Tidligere filmlegende Steve Mcqueen og andre macho Hollywood-stjerner som Tom Cruise og Ryan Reynolds, har lagt sin elsk på Triumphs klassiske motorsykler - både gjennom sine filmer og til privat bruk. Men faktum er at Triumph har forandret seg lite i løpet av årene som har gått, de har endret på farger og litt styling, men i prisnippet har de reprodusert samme motorsykler år etter år, derfor var nyheten om helt nye innovative sykler positive, og forventningene deretter ganske så skyhøye.
Rett før nyttår presenterte Triumph sine helt nye motorsykler i den klassiske serien. De inneholder Truxton og flere Bonneville-modeller som for eks T120, men modellen det skal handle om her, er nye Bonneville Street Twin.
 
Street Twin er den billigste utgaven av Triumph klassiske serie med en startpris på ca 120.000 kroner. Prislappen på Bonneville 2015 modell var på cirka 150.000.- så her er det penger å spare på å velge en ny modell.
Så hva har endret seg? Jo ganske mye, nye Street Twin er blitt en moderne sykkel, men har fortsatt den gamle klassiske looken. Den har fått vannavkjøling, abs-bremser og tractioncontrol. Street Twinen har tilpasset seg EU-standarden, så motoren har betydelig færre hester enn tidligere med sine 55 hk mot 68 hk på tidligere modeller, men gjør det noe med opplevelsen? Nei, i følge Triumph selv og testene som er gjort er den faktisk sprekere. Grunnen til det er økt dreiemomentet. Jeg har selv testet sykkelen i en måneds tid nå og den nye Street Twinen virker sprekere på de hastighetene der man bruker den mest. Motorsykkelen har også fått en mer oppreist kjørestilling som er litt mer sportslig enn de gamle Bonnevillene. Low-speed akselerasjon er umiddelbar og sterk, hjulpet av en presis gassrespons. Den er også mer drivstoffeffektiv. Sykkelen er dessuten lekende lett å kjøre og bedre enn tidligere Bonneville-modeller, og det sier faktisk ganske mye siden også tidligere modeller var kjent for å være lettkjørte. Nye Street Twin er også lettere i vekt, og det var noe jeg savnet med den gamle modellen. Jeg ønsket meg en snerten motorsykkel i bytrafikken, men som jeg også kan dra på lengre turer med. Dette har nå Bonneville fått til. Etter min mening har Triumph nå laget den ultimate flerbruks-motorsykkelen, stilig og anvendelig.
Street Twin kommer også med lyd, eksospotten leverer barsk høy lyd tett oppunder det som er lov i Norge, den gamle Bonneville derimot var litt sped, og derfor byttet mange ut eksosanlegget for å oppnå mer gromlyd.
Street Twinen er også blitt mer forbrukervennlig; som lettere clutch, tykkere polstring i setet, nøkkel for å komme til under setet(før måtte man skru), under setet er det også USB-port for lading av telefon og lignende. Triumph har dessuten laget over 150 tileggsutstyr for at du kan lage din helt egen spesielle versjon.
Sykkelen kan også leveres i tre forskjellige kits, disse er: Urban- Scrambler- og Bratt Tracker kits. (se bilder under)

Street Twin, kommer i fem farger: Tre svart-farger, rød og sølv. Jeg likte denne Triumphen så godt at jeg, på bekostning av Vespaen min, investere i en ny Street Twin. Jeg valgte en sølvfarget uten ekstra kit fordi den så litt mer retro og annerledes ut enn de andre. Men jeg har allerede planer om å skreddersy denne til min helt egen caféracer.

 

900cc parallell twin, firetakter
​55 hk
Femtrinns girkasse
Topphastighet: Ca 175 kmt
Farger: Rød, sort og sølv
Konkurrenter: 
Ducati Scrambler
Kawasaki W800 
Moto Guzzi V7 II

 

Dom: En av de grommeste urbane motorsyklene du kan få tak i med den klassiske looken. Underholdende og lettkjørt sykkel med lett tilgjengelig ytelse, moderne teknikk og med mulighet til å skreddersy sin egen variant. 

Foto: Triumph motorcycles

PS: Norske forhandlere fikk bare noen få eksemplarer inn nå i våres, og Street Twinen ble derfor raskt utsolgt. Jeg fikk den siste i sølvgrå fra Alf Graarud Motor, men de håpet da å få inn flere etter hvert, så det er mulig de har noen inne nå. Du kan eventuelt sette deg på venteliste eller ringe rundt til andre forhandlere å spørre om de har noen tilgjengelige. AMD i Oslo er en stor Triumph forhandler og de kan ha noen inne.








 

Med Urban Inspiration Kit


 

Med Scrambler Kit


 

Med Brat Tracker Kit





 

 

Min gamle Triumph Bonneville T120 Steve Mcqueen utgave. Den var det bare 1100 stk av i verden og man fikk inngravert nummerplate på styret som bevis på det. 



 

- El-syklister må ta førerkort

Det er idioti å la vanlige syklister bruke veibanen. Men å la EL-syklister bruke veibanen er rein galskap. Dessuten burde EL-sykler registreres som motorsykler.


 

La meg først si; jeg er for at folk sykler, men syklister har ingenting i veibanen å gjøre. Når jeg ser myke syklister, mange uten forståelse for trafikkbildet, kjempe om plass i veibanen med vogntog, trikker og busser så er noe galt.

For å kunne føre bil, buss, moped og andre kjøretøy på offentlig vei må man ta og bestå en teoretisk- og praktisk prøve. Grunnen til det er å oppnå trafikkforståelse på lik linje med andre som fører motorvogn på den samme veibanen. Men for syklister er det fritt frem. De kan vingle fra fortau, gågater til vegbane, kjøre sikk sakk på begge sider av busser og biler med stor fare for eget liv og helse. Men nå har dette faktisk blitt enda farligere. Nå har syklene fått elektrisk motor, og noen av disse kan lett oppnå hastigheter på 45 km/t - det er samme hastighet som er makshastigheten for en mopedist som må ha nødvendig førerkort for å føre den. Forskjellen mellom dem er ikke bare at mopedisten må ta nødvendig opplæring. En moped må ha godkjente lys, blinklys, bremser, støtdempere, hjelm og annet autorisert utstyr. En sykkel kan ha noe slikt utstyr, men mange er uten. Og må man jo spørre seg. Hvorfor skal en EL-syklist kunne vingle mellom fortau og veibane for å sette sitt eget og andres liv i fare, mens en mopedist eller motorsykkelfører verken kan eller vil oppføre seg sånn. Vi snakker her om to hjul og en ramme. Begge kjøretøy oppnår samme hastighet. Den ene, som har opplæring, må følge alle trafikkregler og betale masse avgifter, mens den andre gjør som han vil, og slipper unna.

Mange som sykler i dag har heldigvis et eller annet slags førerkort fra før av, og de fleste av de oppfører seg prikkfritt i trafikken når de sykler. Det er ikke der det store problemet ligger. Det er altså soleklar forskjell mellom de med og de uten noen form for kjøreopplæring. Derfor er min påstand om at EL-syklister, som ikke har noen form for førerkort fra før av, må ta samme førerprøve som mopedister eller motorsykkel. Det er også på sin plass å registrere EL-sykler på lik linje med motorsykler eller mopeder avhengig av hvilken toppfart de kan oppnå. Med inntoget av EL-biler så var det jo ikke slik at folk fikk fritak mot å ha førerkort. EL-biler fikk heller ikke fritak mot å ha registreringsnummer- og skilt. De som fører EL-biler måtte følge samme trafikkregler som oss andre. Men for EL-syklister er det akkurat nå fritt frem - de kan fare med en motorsykkel, opp og ned på fortau uten noen form for opplæring eller sikkerhetsutstyr, og med stor fare for egen og folks helse. Nei, syklister bure ikke vært i veibanen uansett om de har førerkort eller ei. Men å tillate uerfarne EL-syklister i veibanen er rein galskap med tanke på den store faren de utgjør for seg og andre. 

EL-syklister burde altså ta førerkort som alle oss andre, også burde vi få disse syklene registret slik at de faktisk må følge trafikkreglene som gjelder for alle oss andre.

 

 

Økologisk mat i vinden

Nå er det de andre som er de spesielt interesserte

Flere vil ha ren matproduksjon som ikke skader planeten vår. Den grønne bølgen med bærekraftig økologisk mat er på fremgang verden over, også i Norge. 

Da den amerikanske jordbærbonden Jim Cochran ble forgiftet av sin egen åker ble han tvunget til å gjøre endringer for å beskytte sin egen og ansattes helse.

Hver gang han sprøytet åkeren sin med plantevernsmidler begynte øynene å renne og han fikk skjelvinger i kroppen. Cochran syntes også det var galt å se at de ansatte jobbet i de giftige åkrene med deres egen helse som innsats. Han ønsket å skape en renere og mer bærekraftig arbeidsplass til seg og sine ansatte. Cochran bestemte seg derfor å endre produksjonen fra konvensjonelt til økologisk jordbruk. Han var blant de første i USA som skulle forsøke seg som økologisk jordbærbonde.

Andre bønder sa det ikke lot seg gjøre, men Cochran var fast bestemt på å klare det.

Cochran gjorde flere tiltak og etter hvert fant han ut hva som virket. Salget av de økologiske jordbærene var dermed i gang. Kort tid etter bevitnet andre bønder hvordan Cochran med enkle løsninger høstet både store og velsmakende avlinger av jordbær. Cochran delte sine erfaringer med de andre bøndene ? og så tok det helt av! Flerfoldige økologiske jordbærgårder ble nystartet ? ringvirkninger som renere jordbærproduksjon og økt inntjening var fellesnevner for dem alle. På grunn av skiftet til økologiske jordbæråkre kunne Cochran lønne sine ansatte skikkelig, hele tre ganger så høyt som gjennomsnittet for samme type arbeid kunne han tilby dem.

Lever lengre, lider mer
Cochrans historie er bare en av mange rundt om i verden som har byttet til økologisk jordbruk. Vi ser en rekke miljøer rundt om i verden som nå satser på økologisk bærekraftig mat, og at den rene maten er blitt den aksepterte, mens konvensjonell mat nå er for de mer spesielt interesserte.

Faktisk har jeg alltid undret meg over hvorfor det er så stor motstand her i landet mot renere mat uten kunstige tilsetningsstoffer, men så har jeg funnet ut at motstanden faktisk ikke er så stor. De få motstanderne som ønsker seg en matvarebransje med kunstige tilsetningsstoffer og pesticider er de samme som alltid har ropt høyest, og når de innser at folk flest er uenige med dem må de rope enda høyere for å proklamere at giftig mat er sunnere enn den uten. De skylder på at det brukes lave giftmengder, men glemmer samtidig å informere at det brukes mange ulike giftstoffer for å produsere én enkel matvare ? noen ganger brukes det 20 til 30 giftstoffer for å produsere én matvare, samtidig er ikke giftnivåene like lave som de var tidligere.

Grenseverdiene har økt i takt med tiden og noen ganger er disse økt med flere hundre prosent. Samtidig må vi jo tenkte på at vi spiser og drikker mer enn kun én type matvare om dagen og dermed får i oss en rekke ulike pesticider i løpet av en levedag, og når vi da vet at noen av disse giftstoffene ikke forlater kroppen vår så kan vi jo tenke hvilke konsekvenser dette kan ha for oss på sikt. Noen av giftforkjemperne bruker også udokumenterte påstander om at vi må drive konvensjonelt for å kunne fø en hel verden. De glemmer å fortelle at økologiske avlinger på sikt kan avle mer enn konvensjonelle. Faktisk er det slik at mange åkre som er drevet konvensjonelt er mettet av giftige tilsetningsstoffer, og gir mindre avlinger etter hvert som årene går.

Vi må heller ikke glemme at det finnes ville vekster i skog, utmark og i havet. Dette er helt gratis og fullgod mat. Disse tar vi lite i bruk i Norge mens vi ser at folk i andre verdensdeler er flinkere å gjøre nytta av disse. Et annet argument som forkjemperne av konvensjonelt landbruk gjentar er at vi nå lever lengre enn tidligere, og de relaterer dette til hva vi spiser. Men vi som lever i dag kan ikke vite hvor lenge vi vil leve, vi vet hvor lenge våre forfedre levde, men la oss nå si at de har rett i den påstanden. La oss si at vi med sannsynlighet lever lenger i dag enn tidligere. Det finnes likevel ingen sammenheng mellom hva vi spiser og forlenget livslengde. Det er når slike enkle påstander kommer frem vi må se på faktiske forhold. Og faktum er at det er flere enn noen gang som lider av såkalte livsstilssykdommer som diabetes, fedme, hjertelidelser og kreft. Vi er i toppen på verdensstatistikken når det gjelder tarmkreft. At vi som lever nå muligens vil leve lengre skyldes nok mer av at vi i moderne tid har umåtelig gode medisiner enn tidligere, samt enestående medisinsk utstyr som holder oss lenger i live. Vi lever altså lengre, men vi lider mer, også i ung alder pådrar vi oss oftere en før livsstilssykdommer.

Den grønne bølgen
Men la oss se nå se på det positive i det hele. For går utviklingen som vi ser i dag i samme tempo som vi opplever nå, med det store inntoget av økologiske matvarer, så kan dette komme til å ble en reell avgjørende faktor på sikt for en bedre folkehelse. For det er jo det som virkelig betyr noe; at man kan ha et langt friskt og smertefritt liv, og ikke bare et liv med et sykt legeme som skal holdes i live lengst mulig.

Et annet faktum er at den grønne bølgen også er kommet her til lands, det er flere bønder som satser økologisk, de største matvarekjedene har diltet etter og satser mer på økologiske matvarer. Noen leger har også skjønt viktigheten av dette og anbefaler pasienter å legge om kosten til renere mat. Men det er hos det norske folket vi ser de største endringene ? folk krever renere mat, og de finner seg ikke i å få servert mat i butikker og restauranter som både skader dem, deres barns helse og planeten vi lever på. Tenker vi også på dyrevelferd så er økologisk betydelig bedre enn konvensjonelt landbruk, selv om det fortsatt ikke er godt nok, og bare det argumentet alene bør være nok til å skifte ut konvensjonelt med økologisk.

Folk som har vært forkjempere for økologisk mat har erkjent at jo flere av oss som bruker økologisk mat, desto mer får vi av det i dagligvarebutikkene våre, disse har banet vei for oss, og dette høster vi av nå med produsenter og butikker som kan tilby mer av det vi innerst inne vil ha; ren bærekraftig mat med vitaminer og antioksidanter som hjelper oss å holde oss friske.

Den nye bølgen er grønn, den er økologisk og den er bærekraftig. Og det som kanskje er greit å ha med seg på veien fremover er at økologisk mat er for folk flest som vil ha en bærekraftig planet å leve på, mens konvensjonell mat nå er for de mer spesielt interesserte.

 

Sammen med Niels Christian Geelmuyden er René Zografos aktuell med boken Sunnheten på Bordet René har også skrevet Helt Naturlig Mat som også vant Gourmand Cookbook Awards 

Blogginnlegget var også publisert på Cappelen Damm bloggen Forlagsliv 8.april 

Derfor velter de

Gravsteinene ligger strødd på Oslos gravlunder. Men hvorfor velter de og hvorfor reises de ikke opp igjen?

 

Tekst og foto: René Zografos

På Nordre gravlund i Oslo er det cirka 23 000 gravsteiner. Eksakt hvor mange som er veltet vet jeg ikke, sier gravlundsjef Jan Birger Kristiansen da jeg spør han, men han innrømmer at det er et betydelig problem - ikke bare i Oslo, men landet rundt.

I løpet av en fem minutters spasertur på Nordre Gravlund, observerte jeg over 120 veltede gravsteiner. På Vestre gravlund i Oslo er det ikke stort bedre - gravsteiner jevnet med jorden overalt hvor man går. Noen også på vei til å forsvinne helt under jordoverflaten. Også nyere gravsteiner velter uten at de reises opp igjen. Men hvorfor? Kan det skyldes frosten, dårlig drenering?

- Årsakene er ofte flere og komplekse, og forskjellige fra sted til sted, sier Jan Birger Kristiansen på Nordre Gravlund. Gravludsjefen nevner samtidig at dårlig fundament er en av de vanligste årsakene til problemet, også at det slurves med selve monteringen

- Det er steinhoggerne som monterer steinene som er de ansvarlige for at gravsteinene festes skikkelig. Steinhoggerne gir normalt tre års garanti på steinen, etter det er det festers (altså pårørendes) ansvar til å passe på at steinene blir stående. Men de pårørende er ikke alltid så flinke til å følge opp, sier Kristiansen.

- Det er som regel de eldre som besøker gravlunden oftest og som passer best på, sier Kristiansen, men jeg vil si at nordmenn generelt ikke passer godt nok på familiens gravsted. Vi behandler ikke våre gravplasser med verdighet som vi ser at de gjør i andre land. Du skal ikke lenger en til Danmark, eller Sverige for å se en helt annen respekt overfor de døde.

Sikkert vårtegn - når snøen er borte kommer veltede gravsteiner til syne.

Alvorlige ulykker

- I Drammen var det noen som gravde opp planter fra en gravplass for å ta de med seg hjem. Det er ikke sjeldent jeg finner folk som soler seg eller som lufter hunden sin på gravlunden. En gang snakket Kristiansen til en hundeeier fordi hunden hans stod å gjorde fra seg på en grav. ?Jeg tror ikke han som ligger her merker noe til det,? var svaret hundeeieren hadde om den saken.

I følge gravlundsjefen har det også vært alvorlige ulykker i forbindelse med veltede minnesteiner som ikke er festet godt nok.

- Et barn fikk en gang en stein over seg, og omkom. Det samme skjedde med en hund, det var en puddel som fikk en stein over seg og døde.

Ser man rundt på både krigsminnelunden på Vestre Gravlund, og på den tyske minnekirkegården på Alfaset, er det en helt annen situasjon. Der finner man velstelte gravplasser med minnesteiner på rekke og rad som er festet på skikkelig måte.

- Det er helt klart mulig å sette opp også vanlige gravsteiner med et skikkelig feste, andre får det jo til! Men det dreier seg om vilje, og midler. Det er ikke vårt ansvar å passe på dette, og hvis vi skulle fått det ansvaret måtte vi økt antall ansatte betraktelig for å få det til, men sånn som det er nå burde det ikke være, sier gravlundsjefen og legger til at det virkelig respektløst overfor de som ligger der!



 

 

Slik kan det se ut:

Samme kirkegård - ulike prioriteringer

 

Fra Alfaset i Oslo






 

 

Verdens beste by




Byen er blitt et hipt reisemål blant Ipod-generasjonen, derfor er det kanskje ikke så rart at leserne av reisemagasinet Condé Nast har kåret Firenze til verdens beste by.

 

Tekst og foto René Zografos/kulturdrops.no

 

Vannet føyk som fra en rekylladet vannpistol i det tenåringsgutten traff vannskorpen. Gutten gjorde alt han kunne for at de andre som lå å hvilte seg ved bassengkanten skulle få mest mulig vann på seg. Og han lyktes godt. Men da han oppdaget hvilke store skader han hadde gjort ble han litt bekymret for konsekvensene. En eldre italiensk herremann som vasset rundt i bassenget, med nå en et våt avis i hånden, tok først av seg brillene og tørket dem for vanndråper før han kjeftet høylydt på den italienske unggutten. Syndebukken virket angrende og steg umiddelbart ut av bassenget. Men kanskje var det den italienske herremannen som var malplassert, for jeg var på et sted hvor de yngre var i flertall.

Firenzes innbyggere hadde samlet seg ved et av de offentlige utebassengene denne dagen. Noen satt å spiste lunsj, mens de fleste tok noe kaldt å drikke. Bare noen få svært solhungrige, lå på senger i den stekende solen, men de fleste befant seg i skyggen eller ute i vannet. Hovedgrunnen til at de fleste styrte unna solen var nok den trykkende varmen som hadde nådd Firenze denne augustmåneden med cirka tretti grader i skyggen. Det kunne se ut som innbyggerne som hadde blitt igjen i byen hadde tatt seg fri for å kjøle seg ned i enten en vannkulp, fontene eller i et lokalt svømmebasseng som jeg befant meg ved. Men selv om det var trangt om plassen rundt vannkildene så var virkeligheten en annen ute på gaten.

- Everybody is at the sea, sa taxisjåføren til meg på gebrokkent engelsk da jeg spurte ham hvor alle var. Det var tydeligvis en innøvet strofe. Men jeg forstod hva han mente fordi jeg hadde valgt å reise til Firenze i august måned ? godt inn i den italienske fellesferien da de fleste hadde forlatt byen. Allerede langs veien fra flyplassen så jeg klare tegn på det. Det var flere butikker med plakater utenfor hvor det stod «chiuso» på, som betyr stengt på italiensk, enn uten. De fleste hadde lukket butikken, kafeen, apoteket eller fabrikken ut hele august, og mange holder også stengt langt ut i september måned.

Jeg forsøkte å kommunisere med taxisjåføren så godt jeg kunne under den cirka 15-20 minutters kjøreturen fra flyplassen til sentrum, men det var nytteløst ettersom han svarte meg på et språk som jeg ikke helt forstod. Det må ha vært et forsøk på en blanding av engelsk, italiensk og fransk virket det som. Men sjåføren var svært så hyggelig og blid. Han viftet med armer og pekte på flotte bygg og forklarte ivrig på sitt mystiske språk mens italienske popsanger dundret ut av høytalerne fra alle kanter i bilen. Han virket stolt av byen sin, og han nærmest kjempet for at jeg skulle forstå hva han sa. Og på et underlig hvis forstod jeg. Jeg forstod hans lidenskap for kulturen som er inngrodd i hele det italienske folket. Og det var jo akkurat det jeg var ute etter - deres kultur, det ekte italienske! Hadde jeg bare kunnet språket, sa jeg til meg lettere irritert over at jeg aldri hadde lært meg det! Eller kanskje det var bedre sånn som det var - mer mystisk på en måte - uten å forstå alt som ble sagt. Uansett; Velkommen til Italia, tenkte jeg. Velkommen til Firenze!

Ungdommer ved elven Arno - broen Ponte Vecchio skimtes i bakgrunnen

 

Utenfor allfarvei

- Jeg virkelig elsker Firenze, fortalte walisiske Zöe Richards smilende til meg da jeg møtte henne i resepsjonen på hotell Gallery Art. Hun hadde som meg ankommet dagen før og skulle være der nesten en uke.

- Endelig har jeg ferie. Du skjønner jobben min består av å reise, men jeg kommer alltid tilbake til Italia, det er noe spesielt med dette landet - med menneskene, atmosfæren, maten, også moten da, sa hun smilende og kastet et ubevisst raskt blikk ned på Cavalli-vesken som stod ved siden av henne. Den 27 år gamle jenta virket motebevist med tidsriktig frisyre, en lett kledelig sommerkjole, og gullfargede sko med ekstremt tynne stilettheler.

- Jeg håper en dag å slå meg til ro her i nærheten, i Toscana området. For det finnes ikke et mer perfekt sted å leve. Gjør det vel, spurte Zöe, og hun visste hva hun snakket om. Sammenlikningsgrunnlaget hennes var enormt. Bare i løpet av de siste par månedene hadde hun vært i Miami, Dubai, London, Zürich, Nice, Moskva, Bangkok, Cuba, flere steder i Afrika samt Kasakhstan, som flyvertinne for et privat arabisk flyselskap var hun på reise hele tiden.

- Også liker jeg klimaet her. Deilig varm bris og verken for varmt eller kaldt.

Men en regnvant nordmann syntes ikke klimaet hadde vært så enestående. Første dagen var det for varmt. Dagen etter, regn! Og alle som har vært sydover om sommeren vet at det ikke regner som i Norge med jevnt duskregn hele dagen. Det kommer heller puljevis i store strie strømmer. Dette var da også forutsetningen for min første tur rundt i gatene i renessansen fødeby.

Hvor skulle jeg begynne? Venner og reklamebrosjyrer hadde hundrevis av tips om hva man burde få med seg i Firenze. Skulle jeg starte ved den berømte Ponte veccio broen? Eller hva med en varm kakao med ekte sjokolade på Piazza Della Signoria? Et besøk til det verdensberømte Uffizi galleriet var også en mulighet? Rådene var mange, men det var et tips jeg ikke hadde helt glemt: ?Gå utenfor de vanlige turiststiene?. Og det var nettopp det jeg skulle gjøre. Riktignok hadde jeg tatt sikte på å ende vandringen ved Ponte Vecchio broen, men jeg skulle ikke gå langs elven Arno, som deler Firenze i to, men i stedet ta smågatene innenfor.

Smugene var idylliske og regndråpene som hadde tatt en pause i å falle ned lagde glinsende speil på de mørkegrå brosteingatene.

Bygningene kjentes svært nære i de trange gatene, og da jeg tittet oppover føltes det ut som om veggene fra begge sider av gaten kom mot meg. Som om de fanget meg. Dette var i begynnelsen litt ubehagelig, men etter hvert vente jeg meg til det og da ble det bare intimt og koselig. Også var det riktig hyggelig å se fruene stå ved vinduspostene å snakket med hverandre fra den ene bygningen over gaten til den andre. Jeg observerte en trøtt stripete katt klamret seg fast til den ene vinduskarmen. To unge gutter hørtes det ut som, men som jeg aldri fikk øye på, øvde seg med full hals på den krevende sangen Nessum Dorma som bidro til legendestatus for den avdøde italienske operasangeren Luciano Pavarotti.

Å vandre mellom byggverkene i Firenze føltes som å spasere rundt i antikkens storhetstid, og uansett hvor jeg befant meg kunne jeg nyte de detaljerte utsmykningene på husveggene, rundt vinduene, dørene og takene. Samtidig virket de store tykke dørene inn til selve husene ugjennomtrengelige.

Av og til ble de trange smugene erstattet av åpne plasser hvor det fantes koselige kafeer og restauranter. Og jeg kunne nærmest bruke luktesansen for å lose meg til de åpne plassene fordi pizza- og paninilukten var svært navigable. Og jeg ble sulten av all vandringen. Derfor bestemte jeg meg for å ta en italiensk pizza til lunsj. Og det var noe jeg ikke angret på. Pizzaen, en tynn margherita, var faktisk en av beste jeg har spist, men kanskje også den enkleste. Og jeg lurte på hvorfor det ikke serveres slike pizzaer i Norge? Eller kunne forklaringen være så enkel som at pizzaen smaker bedre bare fordi jeg befant meg i Italia? Den italienske kokken, som også serverte meg pizzaen, fortalte at ingen pizzaer i byen er helt like. De har sine egne oppskrifter på basisråvarer som pizzadeig og tomatsaus. I tilegg kommer det an på hvor mye man tar på av de ulike ingrediensene, og det beror også på hvor lang steketiden er og hvilken type ovn man har og så videre. Han ville ikke røpe altfor mye til meg, men han ga meg et råd. Å ikke ta for mye av noe, sånn at de andre smakene ikke blir overdøvet.

Jeg ble kald av å sitte stille og spise, så jeg tok på meg en kardigan før jeg tuslet videre. Skyene kretset fortsatt over byen som om de bare ventet på det rette øyeblikk til å gi fra seg et nytt regnskyll.

Det var ikke så langt igjen til det endelige målet. Broen Ponte Vecchio kunne jeg se i det fjerne og jeg hadde etter hvert nådd elven Arno. Det var flere broer som krysset elven med ujevne avstander, men Ponte Vecchio skilte seg klart ut med det store overbygget og husene oppe på broen.

Men før jeg skulle til å krysse elven oppdaget jeg en stor folkemengde ved et veikryss utenfor et slags serveringssted. Jeg ble nysgjerrig og oppdaget at det var en iskrembar bortenfor menneskemengden.

- Og jeg som elsker is, tenkte jeg. Og spesielt skikkelig sjokoladeis er min favoritt. Jeg glemmer aldri barneårene på ferie i Hellas hvor jeg fikk ekte ren sjokoladeis. Jeg kunne glafse i meg flere på rad. Skulle jeg få oppleve slik lykke igjen? Jeg måtte prøve.

Innenfor, i vindusdisken på Gelateria La Carraia, stod isen oppstilt i store bokser. Det må sikkert ha vært femti forskjellige smaker å velge mellom. Men jeg hadde gjort mitt valg før jeg gikk inn døren.

- En sjokoladeis i beger takk! Den største ja.

Gleden var kort da jeg så at den store isen ikke var så stor. I hvert fall ikke så stor som jeg var vant med fra før av. Men med en nylig fortært pizza i magen så tenkte jeg den ville bli passe stor nok.

Den så fin ut med sin mellombrune farge, men i det jeg kjente smaken i munnen så fikk jeg frysninger på ryggen. Jeg trodde faktisk ikke det var sant, og frysningene skyltes ikke at isen var for kald. Jeg måtte smake igjen. Jeg tok en stor skje denne gangen. Jeg kjente isen bre seg rundt i munnen, rundt tungen før den ga fra seg den mest intense, men mest vidunderlige sjokoladesmaken jeg noensinne hadde kjent tidligere. Aromaen nærmest kloret seg fast i smaksløkene mine for så å fortelle meg at: «Her har du meg - den beste isen i verden! Nyt meg». Jeg hadde funnet veien til en lykkekilde, og jeg forstod selvsagt nå hvorfor alle folkene stod utenfor å ventet på denne nydelige iskremen. Hadde jeg bodd i Firenze ville jeg utvilsomt blitt en avhengig stamkunde. Jeg har aldri smakt maken før eller siden. Og jeg er villig til å utfordre hvilken som helst iskremprodusent i verden på at denne er den aller, aller beste. Og til norske isprodusenter, skjerp dere. Dere er ikke en gang i nærheten.

Her får du kanskje den beste isen i verden

 

Razzia

Jeg hadde omsider nådd Ponte Vecchio som er vakrere på avstand enn når man er på den. På broen fikk jeg nesten klaustrofobi da jeg så alle folkene der. Det var like folksomt som en 17.mai feiring på Karl Johans gate i Oslo. Trangt og jævlig. Det var ikke bare pensjonister og japanere med kamera rundt halsen som var blant folkemengden. Folk i alle aldre og begge kjønn nøt byen. Man kunne observere skoleklasser, vennegjenger, par, både unge og eldre.

På broen fantes det også selgere av vesker, solbriller og berømte malerier. Alle gode kopier. Det var dette norske aviser hadde advart meg mot tidligere. Og få minutter etter at jeg ankom broen merket jeg at disse kjøpmennene var litt urolige, og de begynte å pakke inn varene sine. Alt havnet nede i store sekker og laken, deretter løp de av gårde. Sekunder senere kom politirazziaen. Om de fikk tak i noen kopivareselgerne denne dagen vet jeg ikke, men at italienske myndigheter tar dette seriøst levnes det liten tvil om. Både selgere og kjøpere kan vente seg store bøter hvis de blir tatt. Det er heller ikke uvanlig med fengselstraff.

Men razziaen ble også avbrutt av noen få regndråper og på mindre en et minutt ble den folksomme gaten på Ponte Vecchio broen «evakuert». Det som sekunder tidligere hadde vært den mest befolkede gaten i byen var blitt øde og forlatt - og bare fordi det kom noen regndråper!

- Jeg er da nordmann og tåler vel litt regn, hoverte jeg for meg selv, og fortsatte framover midt i gaten som om ingenting hadde hendt. Men det skulle jeg ikke gjort. For øyeblikket etter åpnet himmelen seg. Det regnet ekstremt, så ekstremt at man skulle tro at de fleste steppeindianerne i verden hadde samlet seg til en regndanskonferanse i byen. Eller som man sier det på godt norsk: Det var som om noen hadde helt ei bøtte med vann over hodet på meg.

Kort tid etter hadde også jeg svelget min stolthet og sneket meg innendørs, jeg befant meg på en vinbar, og var nærmest gjennomvåt. Peisen ble tent og jeg fikk servert et deilig glass med valpolicella vin. Riktig så koselig og intimt ble det også. Jeg bemerket at alle var så glade og vennlige tross regnet, det virket som regntemaet var en utløsende faktor for videre kommunikasjon, så de som var inne på baren snakket villig med hverandre, og det ble etter hvert en svært så god stemning. Dagen ble snart til kvelden som ble avsluttet med en taxi hjem til hotellet.

Resten av uken var det solskinn. Regnet som hadde vært var visst ganske så uvanlig i sommermånedene, men hadde vært velkommen hos lokalbefolkningen, og spesielt hos de som måtte arbeide der under sommeren.

- Jeg har jobbet her de to siste årene i august måned, men i år er det så mye bedre temperatur - mye bedre enn i fjor, sa italienske Anna Maria Cianciulli som jobber som dramalærer for en filmskole som holder til i byen. Til vanlig bor hun i New York.

- Og jeg skal si deg; Vær glad for dette regnet, det renser luften og gir en deilig og stabil temperatur. I fjor var det som en badstue i byen, og nesten umulig å trene elevene mine - vi måtte ha pauser hele tiden. Og du vet, det hjelper ikke så mye med sånne små vifter som de har her i Italia, de burde hatt aircondition. Anna hadde nok rett. Det kunne lett blitt uutholdelig å være turist i en storby som Firenze som geografisk befinner seg midt inne i Italia - langt fra havet hvis en varmebølge skulle sette inn. Men jeg var heldig. Temperaturen skulle vise seg å være som en veldig fin norsk sommerdag resten av uken. Takk og pris for det, for matlysten blir gjerne borte hvis det blir for varmt, og i kulinariske Italia er den ytterst viktig å bevare.

Jeg kunne bli litt lei av både pasta- og pizza retter til lunsj hver dag. Men det var utelukkende min egen feil ettersom det italienske kjøkkenet har så mye mer å by på. De har tilgang til alt av ferske urter, frukter, kjøtt og grønnsaker. I Firenze, som i resten av Toscana, produserer og serverer de råvarene til oss i form av deilige lokale spesialiteter.

Jeg hadde stort sett besøkt gode restauranter, men det fantes også dårlige. Jeg var så uheldig å havne på en et svært sjabert spisested der jeg fikk servert seigt, nesten rått kjøtt som pepperstek. Vinen, en Chianti, smakte surt og forretten, som visstnok skulle være en toskansk spesialitet, smakte som en boks med kalde tomatbønner fra Landlord. Til og med brødet var gammelt. Skuffende. Men jeg burde forstått det da jeg gikk inn hoveddøren. Det fantes ikke en eneste italiensk gjest på stedet selv om restauranten lå fint til på sentralt sted i sentrum av Firenze. Så rådet mitt er: Er du i tvil, spør lokalbefolkningen.

Etter mørkets frembrudd var det restaurantene som tok over for butikkene, de fantes i alle varianter, fra tradisjonelle italienske restauranter, gode fiske- og skalldyrrestauranter til litt dyrere gourmetrestauranter. Også utenfor sentrum av byen er det mulig å besøke gode spisesteder.

Nattelivet er rikt, men ganske forskjellig fra vi er vant med. Mer moderne. Riktignok finner man også her irske puber og steder for ungdom i de sentrale områdene, men bortsett fra de, er det ofte stilfulle steder som gjelder. Det finnes massevis av vinbarer, og mange hoteller har ofte et stort bar- og nattklubb område hvor de konkurrerer om å være mest trendy i byen. De fleste har vært heldige med satsningen, og servicen er alltid høyt på slike steder. Baren i Hotel Gallery Art er et eksempel på det.

  ​

Walisiske Zöe Richards i resepsjonen på hotellet Gallery Art

 

Forandring med tiden

Reisejournalist Lucy Hughes-Hallet, sa en gang til magasinet Condé Nast Traveller at hun har fulgt utviklingen i Firenze gjennom mange år, og at hun har sett store forandringer med tiden. Da hun var yngre kunne hun gå rundt på Uffizi galleriet nesten alene, mens man i dag må stå i timelange køer bare for å komme inn.

En mer utfordrende klesstil blant ungdommen er noe annet hun har bemerket seg. Hun er overrasket over at skjørtene til serveringsjentene like ved Santo Spirito er blitt så korte som de er blitt med årene - faktisk mye kortere en  de hun selv noen gang hadde våget å ha på seg. Men at ungjentene i katolske Italia har oppdaget den generelle europeiske klesstilen er vel, ifølge henne, noe vi alle må akseptere.

Arkitekturen og vedlikeholdsarbeidet i Firenze er imponerende. Dette kan italienerne. De tar vare på byggene sine i stedet for å bygge nye. Norge er et u-land i så måte. I Firenze er det et evigvarende arbeid som pågår for å restaurere og vedlikeholde bygninger.

Byen er stappfull av kunst og historie hvor de kjente attraksjonene avløser hverandre, men samtidig er byen egnet for en romantisk ferie, som nyforelsket kan ikke settingen bli bedre.

Selv om jeg stort sett spaserte ganske langt i Firenze, så virket det aldri som føttene ble trøtte. Som om de hadde fått litt mer energi. Riktignok stoppet jeg opp av og til. I blant var det for å sitte på en benk i en av de mange parkene, mens andre ganger var det for å innta en god lunsj på en av de berømte kafeene på Piazza Della Signoria. Og selv om jeg ønsket å shoppe nye klær, og på forhånd hadde tenkt å svi av kredittkortet i motebutikkene, så ble det med et par korte handler.

På kveldstid kastet lyskastere, lysfontener og gatelykter et helt annet bilde over byen enn på dagen. Den ble om mulig enda vakrere - mer eventyrlig på en måte. Par nøt måneskinnet som speilet seg i elven Arno. Noen satt på broene og holdt rundt hverandre, og man kunne se at alle virkelig nøt av å bare være til stede i denne magiske byen. Det virket som de fleste jeg møtte hadde det slik - både turister og innbyggere. På de åpne piazzaene samlet folk seg for å slå av en prat. Og selv om mange turister gikk rundt og fotograferte historiske monumenter, så var det ikke noe mas og kjas, mer en rolig tilbakelent stemning.

For nye som kom til byen måtte dette oppleves som om de var kommet til en annen verden ? en verden som de selv skulle være så heldige å snart bli en del av. Selv hadde jeg havnet i en slags hypnose som jeg verken kom eller ville ut av.

Selv om tiden var inne for det, så hadde jeg liten trang til å reise hjemover - jeg mistenkte den gode sinnsstemningen jeg hadde fått ville forsvinne så fort jeg var tilbake. Og det skulle vise seg at jeg fikk rett. Samme kvelden etter ankomsten til Oslo lufthavn kjente jeg mer av hvordan realiteten snek innpå meg. Hverdagen var tilbake for å bli og det var ingen god følelse selv om jeg i utgangspunktet er ganske hjemmekjær. Men jeg aktet å fokusere på det positive. For neste gang jeg er ute etter en virkelighetsflukt så vet jeg hvilken by jeg skal dra til - byen ligger i Italia og er hovedstaden i Toscana. Byen som har vunnet mitt hjerte heter Firenze og er nylig kåret til verdens beste by.

Pastellfargede hus langs elven Arno


Firenze fakta:

  • Toscanas hovedstad.
  • Firenze kommer fra det latinske ordet «Florentia» og betyr «den blomstrende.»
  • Byen hvor renessansen og humanismen oppstod på 1400 tallet.
  • Her har kjente kunstnere som Michelangelo, Dante og Leonardo Da Vinci hentet sin inspirasjon i fra.
  • Den har mellom 350- og 400.000 innbyggere. Med omliggende områder er befolkningen på over 500 000.
  • Byen ligger ved foten av fjellkjeden Appenninene.
  • Har et verdensberømt kunstgalleri - Uffizi galleriet. 
  • I Firenze finner man berømte kunstverk som Micelangelos David-statue, Botticellis maleri Venus fødsel og Tizianos Venus fra Urbino.
  • Firenze har betydelige samlinger av middelalderkunst.
  • Byen har kjente landemerker som broen Ponte Vecchio og byens domkirke med Brunelleschis berømte terrakottakuppel fra 1418.
  • Firenze ble opprinelig grunnlagt som en militærbastion i Romerriket, og utviklet seg etter hvert til å bli et sentrum for handel. De ble kjente for ull, lær, gull og sitt velutviklede finansvesen.Så kom perioden med rivaliseringen mellom rike adels- og handelsslekter. Dette varte fram til midten av 1400 tallet da den rike bankierslekten Medici tok over. Dette ble startskuddet for en enestående økonomisk og kulturell blomstring som gjorde Firenze til fødested for Renessansen, det de rike konkurrerte om å fremheve sin velstand gjennom å samle kunst og igangsette storstilte bygningsverk.
  • På 1600 tallet var Firenze under fransk herredømme, under Napoleon.
  • Firenze var fra 1865-1871 Italias hovedstad.
  • Elven Arno flommet over sine bredder i 1966 og skadet en rekke bygg- og kunstverk.
  • Mange av renessansekunstnernes hovedverk og de overdådige kunstsamlingene finnes den dag i dag stort sett bevart i byens mange museer, palasser og kirker.
  • Fiorentina fotballklubb fra Firenze har kallenavnet ?Viola?.
  • Byen har et stort universitet, Universita degli Studi di Firenze, med tolv fakulteter.
  • Firenze er å finne på UNESCOs liste over verneverdige byer.
  • Beste reisetid: Mai til oktober.
  • Kåret til verdens beste by av Condé Nast

 

Ting å gjøre i Firenze:

1. Besøk Uffizi galleriet. Museet har de største skattene i verden innen renessansekunst.

2. Spis iskrem. Overalt finner du barer og kafeer med iskrem i verdensklasse.

3. Besøk Il Duomo kirken. Duomoen, med den røde kuppelen er, sammen med Ponte Vecchio broen, kanskje det mest kjente landemerket I Firenze. Et fantastisk byggverk som virkelig tar pusten fra en.

4. San Lorenzos markedet. På dette matmarkedet kan du bugne i toscanske spesialiteter. Her har de det meste av mat og drikke.

5. Gå dine egne veier. Å vandre rundt på egenhånd er enkelt i Firenze. Skaff deg et kart og finn frem til dine favorittsteder i Firenze.

6. Solnedgangen i Firenze er berømte, på ettermiddagen samler folk seg ved elven Arno for å nyte livet. Husk kamera.

7. Shopping. Smykker, designervarer og luksusklær er det godt utvalg av i Firenze. Har du derimot lyst til å gjøre et kupp, kan du reise til The Mall, Firenzes outlet, som ligger utenfor byen. Her får du lukusvarer til sterkt reduserte priser. Det går daglige busser til og fra Firenze daglig. Eller hva med å leie en Vespa og kjøre selv?

8. Ta en ettermiddagstur til åsene rundt Firenze i en fiat 500, ri på hest i Chianti eller hva med en båttur på elven? Via Ciao Florenze kan du oppleve dette og mye mye mer.

 

Her er noen restauranter som er verdt et besøk:

Osteria Nuvoli. Italiensk restaurant for lunsj eller middag. Kan være lurt å bestille bord på forhånd.

Fuor Dacqua. En av de beste sjømatrestaurantene i byen. Spør etter dagens spesialitet.

Mastrociliegia Her får du ekte italiensk pizza, nyt den gjerne utendørs.

Buca Mario. Italiensk mat i romantiske omgivelser. Litt dyrere, men verdt det.

Irene. Restauranten på Rocce Forte Hotel Bistro er et godt alternativ for lunsj eller middag, god belligenhet for drinker etterpå. Tradisjonell meny.

Et magisk speilbilde viste seg frem i elven Arno da mørket kom

Utenfor Uffizzi galleriet kan du vandre blant kunst mens du kjenner på livet

Den berømte Ponte Vecchio broen

Falske merkevarer til salgs

 

Trange smug er det mange av i Firenze

 

Røde tak overalt

 

Firenze, legg merke til Il Duomo i det fjerne



 

Fra Firenze er det bare en kort kjøretur til de grønne markene rundt om i Toscana



Se videoen for en smakebit fra Firenze:


 


 

 

Tre konserter du bør få med deg i sommer

Damien Rice

I 2002 debuterte en av mine favorittartister irske Damien Rice med albumet "O". Hitlåten "The Blowers Daughter" ble snart en gedigen suksess og lå på hitlister verden over. Nå er han tilbake med det nye albumet "My Favourite Faded Fantasy".

På hans norgesbesøk for noen år tilbake hadde han konsert på Sentrum scene i Oslo. Jeg var så heldig å være til stede - det var en konsert som aldri vil gå i glemmeboka, intimt, sårt og gripende. Men at en av undertegnedes favorittlåter "Cold Water" ikke ble spilt under den nevnte konserten var nærmest en tragedie for vedkommende. Gjentar det seg på Piknik i Parken denne sommeren, så skal jeg personlig sende han et felles klagebrev fra alle oss i Norge.

Piknik i Parken i Oslo, 26. juni. Billetter hos pipfest.no

 

Matt Corby

Australske Matt Corby ble oppdaget som 16-åring gjennom Idol der han til slutt havnet på andreplass. Indierock- og singer/songwriter artisten har med sine låter "Brother" og "Monday" blitt en etablert verdensartist - også her i Norge. Da konsertarrangøren Atomic Soul la ut billetter til konserten i Oslo 31. mars i år, forsvant alle billettene på bare tre - fire minutter, noe som resulterte i sorg og skuffelse for fansen. Men til de som ikke fikk billetter den gangen, fortvil ikke. Nå er det to nye sjanser til å nyte Corbys musikk "live" denne sommeren. 

Piknik i Parken 24. juni og Slottsfjell i Tønsberg 16. juli

 

Mumford & Sons


Det er ingen hemmelighet at jeg er fan av band som Mumford & Sons. Forrige konsert i Oslo Spektrum, som jeg ikke fikk vært på, gikk inn i historiebøkene som en av de beste i 2013. Den feilen skal jeg ikke gjøre igjen så billettene ligger nå klare.

Mumford & Sons, kan vel sies å være en blanding av country, rock og bluegrass. Debutalbumet fra 2010, het "Sigh No More», men det var med det kritikerroste andrealbumet "Babel" det tok av og med hiten "I Will Wait" ble de verdensstjerner på kort tid. Babel» ble også nr. 1 i Norge. Nå er de ute med det litt mer rocka albumet "Wilder Mind".

Oslo spektrum 10. mai 2016

Andre konserter som anbefales i sommer er: Bruce Springsteen Ullevål Stadion, Veronika Maggio (fire konserter, se veronicamaggio.se) og Melissa Horn på Sukkerbiten(Ticketmaster)

Hvilke er dine konsertfavoritter i sommer?

 

 
 
 


 


 

Drømmebilen du har råd til

Nye Mini Cabrio

Da jeg kjøpte min første Mini Cooper i 2003 fikk jeg en helt ny bilopplevelse. Før var en bil for meg ikke annet enn et kjøretøy som tak meg fra A til B - verken mer eller mindre. Mine tidligere bilmerker hadde vitnet om dette: Det hele begynte med en 68-modell Volvo 144 som jeg fikk kjøpt temmelig billig. Grei nok. Så fulgte det på, VW boble(1302) Opel Kadett, Chrysler Voyager og en hel del andre kjedelige merker. Alle greie til sitt bruk, men blottet for kjøreopplevelse, finish og comfort. Da jeg så fikk min første Mini Cooper endret dette seg drastisk. I Minien fikk jeg hestekrefter, kjøreegenskaper uten sidestykke og lekkert design. I 2003 var dessuten Minien ganske ny på markedet, og vekket derfor oppsikt hvor jeg enn kjørte. Unge folk flokket seg rundt for spørre om bilen, mens de eldre som tok kontakt, fortalte entusiastisk og med stor glede om sine tidligere Mini modeller de hadde eid da de var unge. 

Å kjøre rundt i en Mini, uansett hvilken modell du velger, er som å ta en kraftig lykkepille. Jeg har etter hvert hatt flere bilmerker - også helt nye modeller og alt fra Fiat 500 til Mercedes Benz, men aldri har jeg funnet noen som kan erstatte mitt kjære favoritt-bilmerke, Mini. Tidligere da jeg har kjøpt ny bil, har lykkefølelsen av å være nybileier forsvunnet på bare få uker. Nå tre år etter min første Mini Countryman, har jeg denne lykkefølelsen fortsatt, og hver eneste dag året gjennom, man blir bare mer og mer glad i Minien sin. Countryman som jeg er så heldig å eie er en SD All4 - med automatgir. Dette er for meg, den perfekte alround-helårsbilen, og i Norge er nok den mer fornuftig enn en Cabriolet-utgave. Men for de som ikke trenger vinterbil til hytta eller fjellet så kan nettop nye Mini Cabriolet være den ultimate drømmebilen. 

Selv om Mini har endret litt på utvendig design siden første lansering av bilene sine så har de beholdt sin identitet, sånn er det også med nye Cabrio, som Mini kaller denne modellen. En tøffere bil skal du lete lenge etter, den er kul, den er morsom, den har swag. Man skal kjenne igjen en Mini, den skal skille seg ut fra andre bilmerker - det er det som er Mini - aldri traust, aldri kjedelig. En Mini uten tak, er om mulig, er enda mer morsom å kjøre. Det blir litt som å cruise på landeveien på gammel classic motorsykkel en god varm sommerdag, men med komforten av en bil. 

Mini kommer i utgavene Cooper og Cooper D, men også med de raskere modellene i Cooper S og John Cooper Works utgave. En cooper S gjør 0-100 på 7,2 km/t sekunder mens Works-modellen bruker 6,6 sekunder fra 1-100 km/t.

Det morsomme med Mini er at  du kan bygge din egen "custom-made" variant. Dette betyr at det er svært få Minis som er identiske der ute på norske veier. 

Prisen er heller ikke avskrekkende, fra kr 293.300.-

Drømmebilen finner du på Mini.no

 
 

 

 

4 advokat TV-serier du bør få med deg

 1. The Good Wife​

Cast of the CBS series THE GOOD WIFE from LtoR: Christine Baranski as Diane Lockhart, Chris Noth as Peter Florrick, Archie Panjabi as Kalinda Sherma, Julianna Margulies as Alicia Florrick, Alan Cumming as Eli Gold, Josh Charles as Will Gardner, and Matt Czuchry as Cary Agos. THE GOOD WIFE airs Sundays (9:00-10:00 PM, ET/PT) on the CBS Television Network. Photo: Justin Stephens �©2012 CBS Broadcasting Inc. All Rights Reserved.

Julianna Margulies, spiller Alicia Florrick, den sterke konen til en høyprofilert statsadvokat, spilt av Chris North kjent som Mr. Big fra serien Sex- og Singelliv, som har falt i unåde. Etter ektemannens sexskandale og politiske nedtur, tar Alicia grep om familiens liv og sin egen skjebne. 
Serien er ute i sin 7. sesong og har du ikke sett denne til nå, så kan du glede deg til timesvis med god og spennende underholdning foran TV-skjermen. Denne serien serverer oss kvalitet i alle ledd: skuespill, drama, spenning, foto, location, plott osv. Sterk anbefaling her altså. På TV2 Sumo.

2. Suits


Advokatserien SUITS tar oss med inn i den travle og utfordrende hverdagen i et anerkjent advokatkontor på Manhattan. Her møter vi den dyktige advokaten Harvey Specter (Gabriel Macht) som velger å ta en stor risiko ved å ansette en svindler som utgir seg for å være advokat. Svindleren, Mike Ross, har ingen juridisk eksamen. Men et godt kunnskapsnivå og fotografisk hukommelse gjør Mike til et unikt talent og veier opp for den manglende formelle utdannelsen. I andre roller ser vi Meghan Markle, Gina Torres, Sarah Rafferty og Rick Hoffman. Serien har kanskje verdens mest irriterende introduksjonslåt. Jeg trykker på mute-knappen hver eneste gang den kommer. Men serien er som helhet god, stilfull og spennende. På Netflix

3. How to Get Away With Murder


En gruppe jusstudenter driver mordetterforskning sammen med sin jussprofessor, spilt av (over-)dramatiske Viola Davis. 
Serien er spennende med overraskende momenter, men er litt ujevn som helhet, og til tider litt søvndyssende. Men det totale inntrykket får likevel en anbefaling, og skal vi tro ryktene skal denne serien ta seg et par hakk opp i sesong 2. Undertegnede har bare sett én sesong. Sesong 2 er ute i USA, og den vil vel være ute i Norge i løpet av kort tid. På Netflix.

4. Better Call Saul



Spinnoff TV-serier blir som oftes lite suksessfulle. Men i Better Call Saul har vi et unntak til denne regelen. Det var altså i serien Breaking Bad vi ble kjent med advokaten Saul Goodman. I Breaking Bad var Sal  en ganske suksessfull, men sleip advokat som hemningsløst hjalp til med hvitvasking narkopenger.
I serien Better Call Saul blir vi igjen kjent med Saul Goodman, spilt av Bob Odenkirk, men nå som en mislykket, men fortsatt sleip advokat bosatt i Albuquerque og som sliter med å få endene til å møtes. Dette resulterer i noen svært kreative handlinger for å vinne nye advokatoppdrag og etterlengtede penger inn i kassa. Serien er litt mørk, men morsom til tider, og man får litt den samme dagligdagse ørkenstemningen som vi hadde i Breaking Bad. Anbefales. Terningkast 4+. På Netflix

#film #TVserier #underholdning #netflix #sumo #TV

Har du tips til andre TV-serier så vil jeg gjerne vite dine anbefalinger..

hits