Verdens beste by

15.04.2016 - 13:10 Ingen kommentarer




Byen er blitt et hipt reisemål blant Ipod-generasjonen, derfor er det kanskje ikke så rart at leserne av reisemagasinet Condé Nast har kåret Firenze til verdens beste by.

 

Tekst og foto René Zografos/kulturdrops.no

 

Vannet føyk som fra en rekylladet vannpistol i det tenåringsgutten traff vannskorpen. Gutten gjorde alt han kunne for at de andre som lå å hvilte seg ved bassengkanten skulle få mest mulig vann på seg. Og han lyktes godt. Men da han oppdaget hvilke store skader han hadde gjort ble han litt bekymret for konsekvensene. En eldre italiensk herremann som vasset rundt i bassenget, med nå en et våt avis i hånden, tok først av seg brillene og tørket dem for vanndråper før han kjeftet høylydt på den italienske unggutten. Syndebukken virket angrende og steg umiddelbart ut av bassenget. Men kanskje var det den italienske herremannen som var malplassert, for jeg var på et sted hvor de yngre var i flertall.

Firenzes innbyggere hadde samlet seg ved et av de offentlige utebassengene denne dagen. Noen satt å spiste lunsj, mens de fleste tok noe kaldt å drikke. Bare noen få svært solhungrige, lå på senger i den stekende solen, men de fleste befant seg i skyggen eller ute i vannet. Hovedgrunnen til at de fleste styrte unna solen var nok den trykkende varmen som hadde nådd Firenze denne augustmåneden med cirka tretti grader i skyggen. Det kunne se ut som innbyggerne som hadde blitt igjen i byen hadde tatt seg fri for å kjøle seg ned i enten en vannkulp, fontene eller i et lokalt svømmebasseng som jeg befant meg ved. Men selv om det var trangt om plassen rundt vannkildene så var virkeligheten en annen ute på gaten.

- Everybody is at the sea, sa taxisjåføren til meg på gebrokkent engelsk da jeg spurte ham hvor alle var. Det var tydeligvis en innøvet strofe. Men jeg forstod hva han mente fordi jeg hadde valgt å reise til Firenze i august måned ? godt inn i den italienske fellesferien da de fleste hadde forlatt byen. Allerede langs veien fra flyplassen så jeg klare tegn på det. Det var flere butikker med plakater utenfor hvor det stod «chiuso» på, som betyr stengt på italiensk, enn uten. De fleste hadde lukket butikken, kafeen, apoteket eller fabrikken ut hele august, og mange holder også stengt langt ut i september måned.

Jeg forsøkte å kommunisere med taxisjåføren så godt jeg kunne under den cirka 15-20 minutters kjøreturen fra flyplassen til sentrum, men det var nytteløst ettersom han svarte meg på et språk som jeg ikke helt forstod. Det må ha vært et forsøk på en blanding av engelsk, italiensk og fransk virket det som. Men sjåføren var svært så hyggelig og blid. Han viftet med armer og pekte på flotte bygg og forklarte ivrig på sitt mystiske språk mens italienske popsanger dundret ut av høytalerne fra alle kanter i bilen. Han virket stolt av byen sin, og han nærmest kjempet for at jeg skulle forstå hva han sa. Og på et underlig hvis forstod jeg. Jeg forstod hans lidenskap for kulturen som er inngrodd i hele det italienske folket. Og det var jo akkurat det jeg var ute etter - deres kultur, det ekte italienske! Hadde jeg bare kunnet språket, sa jeg til meg lettere irritert over at jeg aldri hadde lært meg det! Eller kanskje det var bedre sånn som det var - mer mystisk på en måte - uten å forstå alt som ble sagt. Uansett; Velkommen til Italia, tenkte jeg. Velkommen til Firenze!

Ungdommer ved elven Arno - broen Ponte Vecchio skimtes i bakgrunnen

 

Utenfor allfarvei

- Jeg virkelig elsker Firenze, fortalte walisiske Zöe Richards smilende til meg da jeg møtte henne i resepsjonen på hotell Gallery Art. Hun hadde som meg ankommet dagen før og skulle være der nesten en uke.

- Endelig har jeg ferie. Du skjønner jobben min består av å reise, men jeg kommer alltid tilbake til Italia, det er noe spesielt med dette landet - med menneskene, atmosfæren, maten, også moten da, sa hun smilende og kastet et ubevisst raskt blikk ned på Cavalli-vesken som stod ved siden av henne. Den 27 år gamle jenta virket motebevist med tidsriktig frisyre, en lett kledelig sommerkjole, og gullfargede sko med ekstremt tynne stilettheler.

- Jeg håper en dag å slå meg til ro her i nærheten, i Toscana området. For det finnes ikke et mer perfekt sted å leve. Gjør det vel, spurte Zöe, og hun visste hva hun snakket om. Sammenlikningsgrunnlaget hennes var enormt. Bare i løpet av de siste par månedene hadde hun vært i Miami, Dubai, London, Zürich, Nice, Moskva, Bangkok, Cuba, flere steder i Afrika samt Kasakhstan, som flyvertinne for et privat arabisk flyselskap var hun på reise hele tiden.

- Også liker jeg klimaet her. Deilig varm bris og verken for varmt eller kaldt.

Men en regnvant nordmann syntes ikke klimaet hadde vært så enestående. Første dagen var det for varmt. Dagen etter, regn! Og alle som har vært sydover om sommeren vet at det ikke regner som i Norge med jevnt duskregn hele dagen. Det kommer heller puljevis i store strie strømmer. Dette var da også forutsetningen for min første tur rundt i gatene i renessansen fødeby.

Hvor skulle jeg begynne? Venner og reklamebrosjyrer hadde hundrevis av tips om hva man burde få med seg i Firenze. Skulle jeg starte ved den berømte Ponte veccio broen? Eller hva med en varm kakao med ekte sjokolade på Piazza Della Signoria? Et besøk til det verdensberømte Uffizi galleriet var også en mulighet? Rådene var mange, men det var et tips jeg ikke hadde helt glemt: ?Gå utenfor de vanlige turiststiene?. Og det var nettopp det jeg skulle gjøre. Riktignok hadde jeg tatt sikte på å ende vandringen ved Ponte Vecchio broen, men jeg skulle ikke gå langs elven Arno, som deler Firenze i to, men i stedet ta smågatene innenfor.

Smugene var idylliske og regndråpene som hadde tatt en pause i å falle ned lagde glinsende speil på de mørkegrå brosteingatene.

Bygningene kjentes svært nære i de trange gatene, og da jeg tittet oppover føltes det ut som om veggene fra begge sider av gaten kom mot meg. Som om de fanget meg. Dette var i begynnelsen litt ubehagelig, men etter hvert vente jeg meg til det og da ble det bare intimt og koselig. Også var det riktig hyggelig å se fruene stå ved vinduspostene å snakket med hverandre fra den ene bygningen over gaten til den andre. Jeg observerte en trøtt stripete katt klamret seg fast til den ene vinduskarmen. To unge gutter hørtes det ut som, men som jeg aldri fikk øye på, øvde seg med full hals på den krevende sangen Nessum Dorma som bidro til legendestatus for den avdøde italienske operasangeren Luciano Pavarotti.

Å vandre mellom byggverkene i Firenze føltes som å spasere rundt i antikkens storhetstid, og uansett hvor jeg befant meg kunne jeg nyte de detaljerte utsmykningene på husveggene, rundt vinduene, dørene og takene. Samtidig virket de store tykke dørene inn til selve husene ugjennomtrengelige.

Av og til ble de trange smugene erstattet av åpne plasser hvor det fantes koselige kafeer og restauranter. Og jeg kunne nærmest bruke luktesansen for å lose meg til de åpne plassene fordi pizza- og paninilukten var svært navigable. Og jeg ble sulten av all vandringen. Derfor bestemte jeg meg for å ta en italiensk pizza til lunsj. Og det var noe jeg ikke angret på. Pizzaen, en tynn margherita, var faktisk en av beste jeg har spist, men kanskje også den enkleste. Og jeg lurte på hvorfor det ikke serveres slike pizzaer i Norge? Eller kunne forklaringen være så enkel som at pizzaen smaker bedre bare fordi jeg befant meg i Italia? Den italienske kokken, som også serverte meg pizzaen, fortalte at ingen pizzaer i byen er helt like. De har sine egne oppskrifter på basisråvarer som pizzadeig og tomatsaus. I tilegg kommer det an på hvor mye man tar på av de ulike ingrediensene, og det beror også på hvor lang steketiden er og hvilken type ovn man har og så videre. Han ville ikke røpe altfor mye til meg, men han ga meg et råd. Å ikke ta for mye av noe, sånn at de andre smakene ikke blir overdøvet.

Jeg ble kald av å sitte stille og spise, så jeg tok på meg en kardigan før jeg tuslet videre. Skyene kretset fortsatt over byen som om de bare ventet på det rette øyeblikk til å gi fra seg et nytt regnskyll.

Det var ikke så langt igjen til det endelige målet. Broen Ponte Vecchio kunne jeg se i det fjerne og jeg hadde etter hvert nådd elven Arno. Det var flere broer som krysset elven med ujevne avstander, men Ponte Vecchio skilte seg klart ut med det store overbygget og husene oppe på broen.

Men før jeg skulle til å krysse elven oppdaget jeg en stor folkemengde ved et veikryss utenfor et slags serveringssted. Jeg ble nysgjerrig og oppdaget at det var en iskrembar bortenfor menneskemengden.

- Og jeg som elsker is, tenkte jeg. Og spesielt skikkelig sjokoladeis er min favoritt. Jeg glemmer aldri barneårene på ferie i Hellas hvor jeg fikk ekte ren sjokoladeis. Jeg kunne glafse i meg flere på rad. Skulle jeg få oppleve slik lykke igjen? Jeg måtte prøve.

Innenfor, i vindusdisken på Gelateria La Carraia, stod isen oppstilt i store bokser. Det må sikkert ha vært femti forskjellige smaker å velge mellom. Men jeg hadde gjort mitt valg før jeg gikk inn døren.

- En sjokoladeis i beger takk! Den største ja.

Gleden var kort da jeg så at den store isen ikke var så stor. I hvert fall ikke så stor som jeg var vant med fra før av. Men med en nylig fortært pizza i magen så tenkte jeg den ville bli passe stor nok.

Den så fin ut med sin mellombrune farge, men i det jeg kjente smaken i munnen så fikk jeg frysninger på ryggen. Jeg trodde faktisk ikke det var sant, og frysningene skyltes ikke at isen var for kald. Jeg måtte smake igjen. Jeg tok en stor skje denne gangen. Jeg kjente isen bre seg rundt i munnen, rundt tungen før den ga fra seg den mest intense, men mest vidunderlige sjokoladesmaken jeg noensinne hadde kjent tidligere. Aromaen nærmest kloret seg fast i smaksløkene mine for så å fortelle meg at: «Her har du meg - den beste isen i verden! Nyt meg». Jeg hadde funnet veien til en lykkekilde, og jeg forstod selvsagt nå hvorfor alle folkene stod utenfor å ventet på denne nydelige iskremen. Hadde jeg bodd i Firenze ville jeg utvilsomt blitt en avhengig stamkunde. Jeg har aldri smakt maken før eller siden. Og jeg er villig til å utfordre hvilken som helst iskremprodusent i verden på at denne er den aller, aller beste. Og til norske isprodusenter, skjerp dere. Dere er ikke en gang i nærheten.

Her får du kanskje den beste isen i verden

 

Razzia

Jeg hadde omsider nådd Ponte Vecchio som er vakrere på avstand enn når man er på den. På broen fikk jeg nesten klaustrofobi da jeg så alle folkene der. Det var like folksomt som en 17.mai feiring på Karl Johans gate i Oslo. Trangt og jævlig. Det var ikke bare pensjonister og japanere med kamera rundt halsen som var blant folkemengden. Folk i alle aldre og begge kjønn nøt byen. Man kunne observere skoleklasser, vennegjenger, par, både unge og eldre.

På broen fantes det også selgere av vesker, solbriller og berømte malerier. Alle gode kopier. Det var dette norske aviser hadde advart meg mot tidligere. Og få minutter etter at jeg ankom broen merket jeg at disse kjøpmennene var litt urolige, og de begynte å pakke inn varene sine. Alt havnet nede i store sekker og laken, deretter løp de av gårde. Sekunder senere kom politirazziaen. Om de fikk tak i noen kopivareselgerne denne dagen vet jeg ikke, men at italienske myndigheter tar dette seriøst levnes det liten tvil om. Både selgere og kjøpere kan vente seg store bøter hvis de blir tatt. Det er heller ikke uvanlig med fengselstraff.

Men razziaen ble også avbrutt av noen få regndråper og på mindre en et minutt ble den folksomme gaten på Ponte Vecchio broen «evakuert». Det som sekunder tidligere hadde vært den mest befolkede gaten i byen var blitt øde og forlatt - og bare fordi det kom noen regndråper!

- Jeg er da nordmann og tåler vel litt regn, hoverte jeg for meg selv, og fortsatte framover midt i gaten som om ingenting hadde hendt. Men det skulle jeg ikke gjort. For øyeblikket etter åpnet himmelen seg. Det regnet ekstremt, så ekstremt at man skulle tro at de fleste steppeindianerne i verden hadde samlet seg til en regndanskonferanse i byen. Eller som man sier det på godt norsk: Det var som om noen hadde helt ei bøtte med vann over hodet på meg.

Kort tid etter hadde også jeg svelget min stolthet og sneket meg innendørs, jeg befant meg på en vinbar, og var nærmest gjennomvåt. Peisen ble tent og jeg fikk servert et deilig glass med valpolicella vin. Riktig så koselig og intimt ble det også. Jeg bemerket at alle var så glade og vennlige tross regnet, det virket som regntemaet var en utløsende faktor for videre kommunikasjon, så de som var inne på baren snakket villig med hverandre, og det ble etter hvert en svært så god stemning. Dagen ble snart til kvelden som ble avsluttet med en taxi hjem til hotellet.

Resten av uken var det solskinn. Regnet som hadde vært var visst ganske så uvanlig i sommermånedene, men hadde vært velkommen hos lokalbefolkningen, og spesielt hos de som måtte arbeide der under sommeren.

- Jeg har jobbet her de to siste årene i august måned, men i år er det så mye bedre temperatur - mye bedre enn i fjor, sa italienske Anna Maria Cianciulli som jobber som dramalærer for en filmskole som holder til i byen. Til vanlig bor hun i New York.

- Og jeg skal si deg; Vær glad for dette regnet, det renser luften og gir en deilig og stabil temperatur. I fjor var det som en badstue i byen, og nesten umulig å trene elevene mine - vi måtte ha pauser hele tiden. Og du vet, det hjelper ikke så mye med sånne små vifter som de har her i Italia, de burde hatt aircondition. Anna hadde nok rett. Det kunne lett blitt uutholdelig å være turist i en storby som Firenze som geografisk befinner seg midt inne i Italia - langt fra havet hvis en varmebølge skulle sette inn. Men jeg var heldig. Temperaturen skulle vise seg å være som en veldig fin norsk sommerdag resten av uken. Takk og pris for det, for matlysten blir gjerne borte hvis det blir for varmt, og i kulinariske Italia er den ytterst viktig å bevare.

Jeg kunne bli litt lei av både pasta- og pizza retter til lunsj hver dag. Men det var utelukkende min egen feil ettersom det italienske kjøkkenet har så mye mer å by på. De har tilgang til alt av ferske urter, frukter, kjøtt og grønnsaker. I Firenze, som i resten av Toscana, produserer og serverer de råvarene til oss i form av deilige lokale spesialiteter.

Jeg hadde stort sett besøkt gode restauranter, men det fantes også dårlige. Jeg var så uheldig å havne på en et svært sjabert spisested der jeg fikk servert seigt, nesten rått kjøtt som pepperstek. Vinen, en Chianti, smakte surt og forretten, som visstnok skulle være en toskansk spesialitet, smakte som en boks med kalde tomatbønner fra Landlord. Til og med brødet var gammelt. Skuffende. Men jeg burde forstått det da jeg gikk inn hoveddøren. Det fantes ikke en eneste italiensk gjest på stedet selv om restauranten lå fint til på sentralt sted i sentrum av Firenze. Så rådet mitt er: Er du i tvil, spør lokalbefolkningen.

Etter mørkets frembrudd var det restaurantene som tok over for butikkene, de fantes i alle varianter, fra tradisjonelle italienske restauranter, gode fiske- og skalldyrrestauranter til litt dyrere gourmetrestauranter. Også utenfor sentrum av byen er det mulig å besøke gode spisesteder.

Nattelivet er rikt, men ganske forskjellig fra vi er vant med. Mer moderne. Riktignok finner man også her irske puber og steder for ungdom i de sentrale områdene, men bortsett fra de, er det ofte stilfulle steder som gjelder. Det finnes massevis av vinbarer, og mange hoteller har ofte et stort bar- og nattklubb område hvor de konkurrerer om å være mest trendy i byen. De fleste har vært heldige med satsningen, og servicen er alltid høyt på slike steder. Baren i Hotel Gallery Art er et eksempel på det.

  ​

Walisiske Zöe Richards i resepsjonen på hotellet Gallery Art

 

Forandring med tiden

Reisejournalist Lucy Hughes-Hallet, sa en gang til magasinet Condé Nast Traveller at hun har fulgt utviklingen i Firenze gjennom mange år, og at hun har sett store forandringer med tiden. Da hun var yngre kunne hun gå rundt på Uffizi galleriet nesten alene, mens man i dag må stå i timelange køer bare for å komme inn.

En mer utfordrende klesstil blant ungdommen er noe annet hun har bemerket seg. Hun er overrasket over at skjørtene til serveringsjentene like ved Santo Spirito er blitt så korte som de er blitt med årene - faktisk mye kortere en  de hun selv noen gang hadde våget å ha på seg. Men at ungjentene i katolske Italia har oppdaget den generelle europeiske klesstilen er vel, ifølge henne, noe vi alle må akseptere.

Arkitekturen og vedlikeholdsarbeidet i Firenze er imponerende. Dette kan italienerne. De tar vare på byggene sine i stedet for å bygge nye. Norge er et u-land i så måte. I Firenze er det et evigvarende arbeid som pågår for å restaurere og vedlikeholde bygninger.

Byen er stappfull av kunst og historie hvor de kjente attraksjonene avløser hverandre, men samtidig er byen egnet for en romantisk ferie, som nyforelsket kan ikke settingen bli bedre.

Selv om jeg stort sett spaserte ganske langt i Firenze, så virket det aldri som føttene ble trøtte. Som om de hadde fått litt mer energi. Riktignok stoppet jeg opp av og til. I blant var det for å sitte på en benk i en av de mange parkene, mens andre ganger var det for å innta en god lunsj på en av de berømte kafeene på Piazza Della Signoria. Og selv om jeg ønsket å shoppe nye klær, og på forhånd hadde tenkt å svi av kredittkortet i motebutikkene, så ble det med et par korte handler.

På kveldstid kastet lyskastere, lysfontener og gatelykter et helt annet bilde over byen enn på dagen. Den ble om mulig enda vakrere - mer eventyrlig på en måte. Par nøt måneskinnet som speilet seg i elven Arno. Noen satt på broene og holdt rundt hverandre, og man kunne se at alle virkelig nøt av å bare være til stede i denne magiske byen. Det virket som de fleste jeg møtte hadde det slik - både turister og innbyggere. På de åpne piazzaene samlet folk seg for å slå av en prat. Og selv om mange turister gikk rundt og fotograferte historiske monumenter, så var det ikke noe mas og kjas, mer en rolig tilbakelent stemning.

For nye som kom til byen måtte dette oppleves som om de var kommet til en annen verden ? en verden som de selv skulle være så heldige å snart bli en del av. Selv hadde jeg havnet i en slags hypnose som jeg verken kom eller ville ut av.

Selv om tiden var inne for det, så hadde jeg liten trang til å reise hjemover - jeg mistenkte den gode sinnsstemningen jeg hadde fått ville forsvinne så fort jeg var tilbake. Og det skulle vise seg at jeg fikk rett. Samme kvelden etter ankomsten til Oslo lufthavn kjente jeg mer av hvordan realiteten snek innpå meg. Hverdagen var tilbake for å bli og det var ingen god følelse selv om jeg i utgangspunktet er ganske hjemmekjær. Men jeg aktet å fokusere på det positive. For neste gang jeg er ute etter en virkelighetsflukt så vet jeg hvilken by jeg skal dra til - byen ligger i Italia og er hovedstaden i Toscana. Byen som har vunnet mitt hjerte heter Firenze og er nylig kåret til verdens beste by.

Pastellfargede hus langs elven Arno


Firenze fakta:

  • Toscanas hovedstad.
  • Firenze kommer fra det latinske ordet «Florentia» og betyr «den blomstrende.»
  • Byen hvor renessansen og humanismen oppstod på 1400 tallet.
  • Her har kjente kunstnere som Michelangelo, Dante og Leonardo Da Vinci hentet sin inspirasjon i fra.
  • Den har mellom 350- og 400.000 innbyggere. Med omliggende områder er befolkningen på over 500 000.
  • Byen ligger ved foten av fjellkjeden Appenninene.
  • Har et verdensberømt kunstgalleri - Uffizi galleriet. 
  • I Firenze finner man berømte kunstverk som Micelangelos David-statue, Botticellis maleri Venus fødsel og Tizianos Venus fra Urbino.
  • Firenze har betydelige samlinger av middelalderkunst.
  • Byen har kjente landemerker som broen Ponte Vecchio og byens domkirke med Brunelleschis berømte terrakottakuppel fra 1418.
  • Firenze ble opprinelig grunnlagt som en militærbastion i Romerriket, og utviklet seg etter hvert til å bli et sentrum for handel. De ble kjente for ull, lær, gull og sitt velutviklede finansvesen.Så kom perioden med rivaliseringen mellom rike adels- og handelsslekter. Dette varte fram til midten av 1400 tallet da den rike bankierslekten Medici tok over. Dette ble startskuddet for en enestående økonomisk og kulturell blomstring som gjorde Firenze til fødested for Renessansen, det de rike konkurrerte om å fremheve sin velstand gjennom å samle kunst og igangsette storstilte bygningsverk.
  • På 1600 tallet var Firenze under fransk herredømme, under Napoleon.
  • Firenze var fra 1865-1871 Italias hovedstad.
  • Elven Arno flommet over sine bredder i 1966 og skadet en rekke bygg- og kunstverk.
  • Mange av renessansekunstnernes hovedverk og de overdådige kunstsamlingene finnes den dag i dag stort sett bevart i byens mange museer, palasser og kirker.
  • Fiorentina fotballklubb fra Firenze har kallenavnet ?Viola?.
  • Byen har et stort universitet, Universita degli Studi di Firenze, med tolv fakulteter.
  • Firenze er å finne på UNESCOs liste over verneverdige byer.
  • Beste reisetid: Mai til oktober.
  • Kåret til verdens beste by av Condé Nast

 

Ting å gjøre i Firenze:

1. Besøk Uffizi galleriet. Museet har de største skattene i verden innen renessansekunst.

2. Spis iskrem. Overalt finner du barer og kafeer med iskrem i verdensklasse.

3. Besøk Il Duomo kirken. Duomoen, med den røde kuppelen er, sammen med Ponte Vecchio broen, kanskje det mest kjente landemerket I Firenze. Et fantastisk byggverk som virkelig tar pusten fra en.

4. San Lorenzos markedet. På dette matmarkedet kan du bugne i toscanske spesialiteter. Her har de det meste av mat og drikke.

5. Gå dine egne veier. Å vandre rundt på egenhånd er enkelt i Firenze. Skaff deg et kart og finn frem til dine favorittsteder i Firenze.

6. Solnedgangen i Firenze er berømte, på ettermiddagen samler folk seg ved elven Arno for å nyte livet. Husk kamera.

7. Shopping. Smykker, designervarer og luksusklær er det godt utvalg av i Firenze. Har du derimot lyst til å gjøre et kupp, kan du reise til The Mall, Firenzes outlet, som ligger utenfor byen. Her får du lukusvarer til sterkt reduserte priser. Det går daglige busser til og fra Firenze daglig. Eller hva med å leie en Vespa og kjøre selv?

8. Ta en ettermiddagstur til åsene rundt Firenze i en fiat 500, ri på hest i Chianti eller hva med en båttur på elven? Via Ciao Florenze kan du oppleve dette og mye mye mer.

 

Her er noen restauranter som er verdt et besøk:

Osteria Nuvoli. Italiensk restaurant for lunsj eller middag. Kan være lurt å bestille bord på forhånd.

Fuor Dacqua. En av de beste sjømatrestaurantene i byen. Spør etter dagens spesialitet.

Mastrociliegia Her får du ekte italiensk pizza, nyt den gjerne utendørs.

Buca Mario. Italiensk mat i romantiske omgivelser. Litt dyrere, men verdt det.

Irene. Restauranten på Rocce Forte Hotel Bistro er et godt alternativ for lunsj eller middag, god belligenhet for drinker etterpå. Tradisjonell meny.

Et magisk speilbilde viste seg frem i elven Arno da mørket kom

Utenfor Uffizzi galleriet kan du vandre blant kunst mens du kjenner på livet

Den berømte Ponte Vecchio broen

Falske merkevarer til salgs

 

Trange smug er det mange av i Firenze

 

Røde tak overalt

 

Firenze, legg merke til Il Duomo i det fjerne



 

Fra Firenze er det bare en kort kjøretur til de grønne markene rundt om i Toscana



Se videoen for en smakebit fra Firenze:


 


 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits